FLASHBACK FREDAY: DAVID BAILEY'S 1985 500 NATIONAL MEMORIES

On Juni 26, 2021 Sist oppdatert Juni 26, 2021

Av David Bailey

“Bildet ble tatt på Hangtown i 1985, som var den andre 500 National det året. Den første nasjonale serien var på Gainesville. Jeg kom ut av sesongen 1984 500, og at '84 RC500 var en av favorittsyklene jeg noensinne har hatt. Det var super raskt og håndtert flott. Uansett hva jeg ønsket å gjøre på den sykkelen, ville det ikke gjøre noe problem. Det eneste problemet jeg hadde var at røret ville brenne beinet mitt veldig dårlig. Så i 1985 gjemte Honda alt veldig fint og gjorde en av radiatorene kortere. Honda prøvde å utforme det litt. Jeg trodde sykkelen ville være enda bedre enn 84-tallet, men det var det ikke. Jeg slet med det på Gainesville. Broc Glover og jeg kjempet mot den første motoren, men han gapte meg ganske dårlig. Jeg kom meg rundt 50 meter fra målstreken, og i bunnen av bakken før det rutete flagget ga jeg opp. Jeg sa til meg selv: 'Vel, Broc slo meg.' Sinnet mitt var slags spunnet fordi det var alt jeg kunne gjøre bare for å komme på andreplass. Jeg skjønte at det skulle bli et langt år. Alt dette gikk gjennom hodet på meg, og i mellomtiden traff jeg en funky steinhylle i bunnen av bakken og vadte opp dårlig. Jeg skrudde opp kneet, og krasjet overrasket meg fordi det slo meg så hardt ned. Jeg kunne se det rutete flagget, men jeg kunne ikke reise meg. Jeg DNF'ed. I det ene øyeblikket var jeg på andreplass, noe som ikke var en dårlig måte å starte serien på, og det neste lå jeg på bakken og klarte ikke å fullføre motoren.

“Jeg skulle ikke en gang kjøre den andre motoren. Mitt kne drepte meg. Jeg ble tatt opp i siste øyeblikk og begynte helt utenfor porten. Jeg vet ikke en gang om det var en gate der! Jeg syklet stående opp for det meste av motoren, og ble litt og mer komfortabel. Jeg kjørte ikke Broc's hastighet, men jeg kom gjennom pakken og ble nummer to. Jeg visste at jeg var nede på en motor i poeng og skjønte at det kom til å bli en lang sesong. Det er alt som hadde gått på vei inn i andre runde i Hangtown.

“Jeg fikk holeshot i den første motoren på Hangtown. De omkonfigurerte alltid delen etter starten. Vi kom inn i en høyre hånd, gjorde en stram venstre og gikk gjennom en seksjon med åtte hopp. Du kunne doble deg gjennom dem, men det var veldig stramt. Så jeg fikk startet, gjorde høyre og gikk bredt, skrudde opp venstre, og klarte ikke å hoppe den første dobbelten. Jeg endte med å rulle hvert hopp, som bare var smertefullt sakte. Hele pakken stakk bak meg [latter]. Broc var rett bak meg, og så gikk vi inn i neste venstre av gassen. Jeg hørte ham si sarkastisk: "Det var veldig bra." Det var så morsomt [latter]. For ham å ha den komiske leveransen og for meg å tenke at det samtidig var morsomt. Så gikk han forbi meg og trakk ut et stort forsprang. Jeg tror jeg kom tilbake av ham og vant motoen, men han vant den andre motoen og fikk sammenlagt. Jeg så på den dagen som, 'Ok, jeg vant en motor, og jeg føler meg litt bedre på sykkelen.' Det var fremgang. Jeg skjønte at mens jeg hadde en lang vei å gå for å gjøre opp poengene jeg mistet på Gainesville, var jeg fremdeles i mesterskapsjakten.

Gary Jones (1) og David Bailey (11).

“På bildet over vil du legge merke til at jeg har på meg skoen. Vel, jeg hadde brukket føttene mine og vridd anklene en rekke ganger gjennom karrieren min i JT Racing-støvler. De så bra ut og var komfortable, men jeg hadde større føtter og fanget dem mye på bakken. Støvler den gang var ikke som de er nå. Jeg byttet og brukte Hi-Point hybrid Alpinestars, og selvfølgelig var ikke JT-eieren John Gregory opptatt av det. Jeg måtte fjerne den fremre metallplaten, og støvlene var enkle. Det vil være som å kle deg ut til et bryllup, og skoene dine er latterlige [latter]. Jeg ble kjipt over utseendet til disse støvlene, så jeg la på gamacher over støvlene så John skulle være litt lykkeligere. Jeg følte at jeg var i inngrep i Johnny O'Maras avtale, fordi boot gamacher var hans greie, men jeg måtte dekke over Hi-Point støvlene. Da syklet jeg bedre.

“For de neste tre statsborgerne gikk jeg på en seiersrekke. Etter Hangtown var Las Vegas. Det var gazillion grader, og jeg vant begge motiene. Jeg var god i sanden og varmen. Så dro vi til High Point. Broc hadde meg til sammenlagt, men han vatt det opp dårlig rett bak startstreken på en nedoverbakke doble før oppovertrippen. Han bøyde styret så ille at jeg trodde han ikke hadde klart å bli nummer to. Jeg kunne se hvor ille stengene hans var klare over sporet. Jeg tror han til og med trakk seg inn i gropene for å la Jon R [Glovers mekaniker, Jon Rosenthal] bøye stengene tilbake. Uansett ble han nummer to i motoren og nummer to på dagen. Etter High Point var Six Flags i Atlanta, Georgia, og jeg vant begge motiene der. Jeg hadde lukket poenggapet litt, men så kom Lakewood, Colorado, som var en katastrofe.

“Jeg kom inn i 1985-nasjonalene som ikke har gjort nok testing, og jeg var fullstendig. Jeg regnet med at jeg skulle vinne tittelen igjen. BROC, på den andre hånden, var klar til å løpe. YAMAHA HAR DIN ARBEID TIL HANS LUFTKJOLT YZ490. DET KAN IKKE SÅ ELLER LYDT SOM TRIK SOM HONDA MITT, MEN DET syntes det å virke pen. Han var supermotorert, for. BORDENE HAR SLAGT. ”

“Jeg kom til 1985-statsborgere etter å ikke ha testet nok, og jeg var selvtilfreds. Jeg skjønte at jeg skulle vinne tittelen igjen. Broc var derimot klar til å kjøre. Yamaha hadde utført arbeid med sin luftkjølte YZ490. Det så kanskje ikke ut eller hørtes like triks ut som Hondaen min, men det så ut til å fungere ganske bra. Han var også veldig motivert. Bordene hadde snudd. På Hangtown fikk jeg ting i gang, og vant deretter seks motorer på rad. Jeg var bare nede med ti poeng eller et sted der på vei inn i Colorado. Jeg fikk et dekk tidlig i den andre motoren etter at Broc slo meg i den første. Det var da jeg tenkte for meg selv: 'There goes the title.' Merkelig nok, så skadet Broc håndleddet, og jeg skadet også håndleddet mitt. Det året var et rot (latter). Vet du hva? Broc tok tittelen fra meg. Han gjorde mot meg det året det jeg trodde han skulle gjøre mot meg i 1984. Jeg så ham i 1981 og igjen i 1983 på en 500, og han syklet en 500 slik du skulle. Han var jevn og presis, og valgte alltid gode linjer. Han var helt klart den raskeste fyren på en 500, og jeg hadde mye respekt for ham. Da jeg måtte gå opp mot ham i 1984, kom jeg superforberedt inn, og sykkelen min var fantastisk. Jeg vant 18 av 20 motorer. I 1985 tok han det tilbake fra meg.

“Når det gjaldt det siste 500 løpet i 1985-sesongen, fikk Honda meg til å falle ned til 250-klassen på Washougal. Jeg hatet det. Selv om Johnny O'Mara er min venn og jeg ønsket å se ham gjøre det bra, var det litt av et langskudd for ham å slå Jeff Ward for 250-tittelen det året. Jeg har alltid hatt denne tingen om at jeg egentlig aldri ville gå inn i bildet der jeg ikke hørte hjemme og ha innvirkning på resultatet. Det satt ikke riktig med meg, selv om Honda ba meg trappe ned og løpe. De hentet også inn Ron Lechien fra 125-klassen. Jeg forsto hvorfor Honda ville at jeg skulle gjøre det, og de betalte lønnen min, men jeg trodde det var rotet. Jeg elsket de 250, skjønt. Jeg hadde et så dystert år på 500, også. Washougal er et så vakkert sted, og banen var ganske fin den dagen med flekker. Noen seksjoner var støvete. Jeg måtte sykle en kval, fordi jeg ikke hadde syklet i 250-klassen det året. Det var ikke noe press, og jeg hadde en eksplosjon i den kvalen. Det var et av de morsomste løpene jeg hadde hele året. Så i den første motoen hadde jeg en skikkelig råtten start, for hodet mitt var ikke i det. Det var skikkelig støvete, og jeg tror jeg kom i en pileup. Det skremte meg, så jeg syklet ned bakken og dro av gårde. Det var et av de eneste løpene jeg noen gang har avsluttet i hele min karriere.

“Jeg sa noe til Wardy den dagen, og Johnny vet ikke engang dette. Det var ingenting imot Johnny, for jeg ønsket det beste for ham, men han trengte å tjene det. Jeg var ikke nødvendigvis tilhenger av Jeff Ward den gangen. Jeg hadde imidlertid respekt for ham. Jeg så på ham og sa at han ikke skulle bekymre meg, for jeg hadde ikke tenkt å jekke med ham. Neste år, i 500-klassen, var han mellom meg og Ricky Johnson i den første moto på Washougal i årets siste nasjonale. Jeff gikk bredt ut i et hjørne, så på meg og slapp meg forbi. Jeg syntes det var så kult av ham å gjøre det. Det gjorde en stor forskjell, for Rick og jeg var bare syv poeng fra hverandre. Ward ønsket ikke å blande seg, så han ga tilbake gaven. Jeg har aldri fortalt den historien før. Jeg gjorde ikke alltid ting riktig, men jeg prøvde alltid å gjøre det rette. Hvis du kommer til å være i sporten en stund vil du ende opp med å gå gjennom gropene. Du må til en viss grad være sammen med alle. Jeg ville ikke gjøre rare ting som ville bite meg senere.

“En annen ting, Honda satte Jo Jo Keller på mine 500 for årets siste løp i 1985. Jeg hadde et grep om at racersykkelen min ikke var like rask som 1984 RC500. Sykkelen hørtes veldig bra ut, så folk trodde ikke på meg da jeg fortalte dem at den ikke var rask. Motoren meldte seg tidlig. Den hadde solid bunnkraft, men den hadde ikke brute kraft som min '84 gjorde. Jo Jo kom til meg etter å ha trent på Washougal og spurte under pusten om sykkelen min var treg [latter]. Det morsomme er på grunn av den milde kraften, jeg vant lett begge motorene på USGP 1985 på Carlsband. Banen var en skøytebane, og mine 500 var lette å sykle under de forholdene. I mellomtiden presset Broc det hardt og gikk ned en rekke ganger. Den milde kraften fungerte ikke hos mange av innbyggerne, men den var fantastisk på Carlsbad. ”