HAKAN, FORTEL OSS HVORDAN DU KOM I GANG I MOTOCROSS I SVERIGE. Vi hadde vår egen World Motocross-bane i min hjemby Uddevalla. Vi har gjort mange verdensmesterskap der opp gjennom årene. For meg startet det tilbake i 1957. Jeg var bare en liten gutt og så på denne nye sporten kalt motocross. Jeg begynte å bli nysgjerrig på det fordi far tok meg med på løpene. Jeg var veldig interessert i det fra begynnelsen. Jeg vokste opp omgitt av motocross i nabolaget mitt og i byen min.
SVERIGE HADDE MANGE FLOTTE RACERE. HVEM VAR DINE HELTER? Mine helter var Bill Nilsson, Sten Lundin, Rolf Tibblin, Torsten Hallman og Jeff Smith (som var fra England). Jeg hadde sett dem alle løpe på hjemmebanen min, så jeg begynte å sykle selv. Jeg var 14 år gammel da jeg begynte å sykle, og jeg begynte å løpe da jeg var 16.
KJØRTE TORSTEN HALLMAN FORTSATT NÅR DU BEGYNTE? Hallman var seks år eldre enn meg, og han var i ferd med å fullføre sin motocrosskarriere da jeg begynte. Han var min mentor i begynnelsen, og jeg så opp til ham. Han ble fire ganger verdensmester.
«FOR MEG STARTET DET TILBAKE I 1957. JEG VAR BARE EN LITEN GUT OG SÅ PÅ DENNE NYE SPORTEN KALTE MOTOCROSS. JEG BEGYNTE Å VÆRE NYSKER PÅ DET FORDI FAREN MIN BRATE MEG TIL LØPENE.»
KOM SUKSESSEN RASK FOR DEG? Ja. Jeg begynte å kjøre motocross i 1963 som juniorrytter, og jeg var en fabrikkrytter tre år etter at jeg begynte å kjøre. Husqvarna-fabrikken lå i Sverige. Etter hvert ble jeg fabrikkrytter for Husqvarna sammen med Hallman, Ake Jonsson, Bengt Aberg og Arne Kring.
KJØP DU MOT BENGT ABERG? Ja, vi kjørte mot hverandre gjennom hele karrieren. Vi hadde mange gode løp mellom oss. Han døde for tidlig i fjor. Han hadde veldig dårlig diabetes. Han var både en stor rytter, med to 500 verdensmesterskap, og en flott person
DU KOM PÅ VM-RADAREN I 1972. Ikke sant. Jeg ble nummer to i 1972 250 verdensmesterskapet i motocross, men jeg var en god begynnelse i 1968. Jeg ble nummer to i 1968 250 verdensmesterskapet. Jeg brakk beinet i Holland. Jeg tror jeg hadde blitt verdensmester i 1968 hvis jeg ikke hadde brukket beinet.
HVORDAN BRUKK DU BENET? Styret mitt brakk, og jeg krasjet i skogen. Benet mitt var så dårlig at jeg måtte ligge på sykehuset i Holland i seks uker før de flyttet meg tilbake til Sverige. Da fikk jeg en veldig vond infeksjon i leggen. Jeg var ute av racing i nesten to år.
KJØP DU IKKE TRANS-AMA-LØPENE I 1969? Ja, det var min første tur til Amerika. Husqvarna trodde på meg fordi jeg hadde et så bra 1968 – helt til jeg brakk beinet. Jeg kjørte 1969 Trans-AMA, men jeg var ikke så sprek. Jeg syklet sakte og jobbet bare med å få den generelle kondisjonen min bedre. Det var nesten to år jeg var borte fra motocross. Jeg ble sakte bedre, og til slutt ble jeg nummer to i verdensmesterskapet 250 i 1971 og 1972.
Håkan Andersson vant verdensmesterskapet i 1973 på en sykkel som han nektet å kjøre i de to første GP i 1973 fordi han var redd Monoshock ville knekke. Det gjorde det aldri.
DU VANT DITT 1973 250 VERDENSMESTERSKAP I MOTOCROSS PÅ EN YAMAHA. HVORDAN VAR DET Å RIDE FOR ET JAPANSK MERKE? Jeg var på Husqvarna til 1972. Husqvarna var veldig bra for meg, og syklene var flotte, men japanerne hadde nye ideer og nye produkter. Jeg hadde blitt nummer to i 250 verdensmesterskapet to ganger, og kontrakten min med Husqvarna var ute. Det er derfor jeg hadde en sjanse til å signere med Yamaha i 1973.
BLEV DU RYTTEREN VALGT TIL Å KØYE DET FØRSTE MONOSHOCK? Ja, Monoshock-systemet startet hele fjæringsrevolusjonen fordi alle til slutt fikk et enkelt sjokk. Yamaha var den første fabrikken som oppdaget at økende bakhjulsvandring ville tillate deg å gå raskere over humper og hoppe høyere. Det forandret hele sporten. Monoshock var en av de største fremskrittene noensinne i motocrosshistorien.
VAR DU SKEPTISK NÅR DE BA DEG OM AT DEG løpe MONOSHOCK? Jeg var veldig skeptisk, for det var et helt nytt system. Jeg husker første gang jeg testet Monoshock, den var på en liten bane i Belgia. Ingen mennesker var der, og det var i skogen. Den hadde en merkelig følelse første gang fordi den ikke var klar. Det var stivt, men jeg trodde det kunne være noe bra for fremtiden.
HAR DET NOEN GANG? Ja, bare i en moto i Jugoslavia, men det var rammen ikke Monoshock. Det var enormt vellykket. Jeg er sikker på at det var den største tingen noensinne i motocrosshistorien frem til den tiden.
DU VAR YAMAHAS FØRSTE VERDENSMESTER i MOTOCROSS. Yamaha-fabrikken var veldig fornøyd, og jeg var også glad! Torsten Hallman var fornøyd. For meg selv var Yamaha en veldig fin fabrikktur. De gjorde alt mulig for meg i årene jeg var fabrikkrytter. Dessverre sluttet de å kjøre racing i 1975. Jeg hadde en treårskontrakt for 1972 til 1975. Men da oljekrisen kom, bestemte de seg for å stoppe all racing etter 1975. Opprinnelig ba jeg om en ny kontrakt for 1976, og det var ikke noe problem. Så tror jeg det var i september eller oktober 1975, de bestemte seg for å stoppe all racing. Plutselig hadde jeg ingen sykkel. Alle de andre fabrikkene hadde allerede signert sine ryttere for 1976. Jeg måtte flytte til Spania for å rase for Montesa.
FØR DU SNAKKER OM MONTESA, HADDE DU EN SLAG SKADE I 1974, gjorde DU IKKE? Ja, jeg hadde en skade mens jeg øvde. Når du er verdensmester, går alle etter deg og prøver å følge linjene dine. Jeg gikk sakte på trening, og jeg fikk en liten krasj. Så syklet en tsjekkisk rytter, som var rett bak meg, over ryggen min.
KOM DU TILBAKE SENERE I SERIEN? Ja, men mitt VM-håp var ute. Jeg ble til slutt nummer seks i mesterskapet. Men senere på året var jeg på Team Sweden, og vi vant Motocross des Nations. Sverige hadde vunnet mange ganger før jeg var på laget.
«JEG HADDE KJØPT GRAND PRIX RACING SIDEN 1968. DET VAR LANG TID Å KJØPE PROFESJONELT DA. DU HAR FAMILIE, MEN DU ER ALDRI HJEMME. DU ER IKKE SÅ SULTEN NÅR DU ER ELDRE, SPESIELT ETTER SKADER.»
HVORDAN VAR ENDRINGEN AV MONTESA? Det var helt annerledes. Vi måtte starte fra scratch igjen. Det var mye problemer i starten med materialer. Sykkelen var ikke dårlig, men ofte var materialet av dårlig kvalitet. Jeg gjorde to år med Montesa, og med dem byttet jeg klasse fra 250-klassen til 500-klassen i 1977. Jeg ble femte sammenlagt i 1977 i 500-klassen på Montesa. Det var ikke så ille; sykkelen var bra.
HAR DU NOEN STORE GEVIR PÅ MONTESA? På Motocross Des Nations i 1977 i Cognac, Frankrike, vant jeg den første motoen og endte på tredjeplass i den andre motoen. Det var mitt siste løp med den spanske fabrikken, og så byttet jeg til Husqvarna i 1978.
HVORFOR BYTTET DU FRA MONTESA TIL HUSQVARNA? Jeg fikk et bedre tilbud fra Husqvarna, og jeg var svensk og bodde ikke så langt fra Husky-fabrikken. Montesa var i Spania, og det var langt unna der jeg bodde. Jeg ble eldre. Jeg gjorde to år med Husqvarna. Så sluttet jeg.
HVA FÅR DEG TIL Å TREKKERE? Jeg hadde kjørt Grand Prix siden 1968. Det var lenge å kjøre profesjonelt den gang. Du har familie, men du er aldri hjemme. Du er ikke like sulten når du er eldre, spesielt etter skader. Det er hovedsaken. Det er naturlig å ville slutte.
HELDE DU INN I MOTOCROSS? På klubbnivå, ja. Jeg øvde med ryttere i klubben min i mange år. Jeg har vært der for alltid, og jeg er fortsatt involvert fordi jeg elsker motocross-racing. Det har vært lenge for meg, og jeg vil gjerne fortsette så lenge jeg kan. Uddevalla er en vakker løype med store fjell og mye natur.
HVA SKJEDE MED SVENSK GP-RYTTER? SVENSKENE DOMINERTE I DIN DAG, MEN DET SER DU IKKE I DAG. Jeg vet ikke hva det er, for vi har mange ryttere, men de er bare ikke gode nok. Jeg aner ikke hvorfor. Sverige må ha noen der oppe. Det ville vært bra for sporten. Når vi har et verdensmesterskap i Sverige på Uddevalla og ingen svenske ryttere nær fronten, er det dårlig for publikum.
ER DET SANN AT DU VANT SÅ OVERBEVISENDE I 1973 AT DU BLEV PROTESTERT – IKKE SYKKEL DIN, MEN DU? Ja det er sant. Det var den eneste gangen jeg ble tatt blodprøver. Det var i Frankrike, med en veldig fin bane, men veldig støvete. I den første motoen etter starten krasjet jeg. Jeg kunne ikke se noe. Jeg lå på sisteplass, og hadde jeg hatt en runde til, hadde jeg vunnet. De trodde jeg brukte narkotika eller noe. Derfor sjekket de meg, men det var ingenting. Jeg vant den andre motoen, så jeg vant sammenlagt med 2-1.
«JEG TREVTE MED RYTTERE I KLUBBEN MIN I MANGE ÅR. JEG HAR VÆRT HER FOR EVIGT, OG JEG ER FORTSATT INVOLVERT FORDI JEG ELSKER MOTOCROSS RACING. DET HAR GITT LENGE FOR MEG, OG JEG VIL LIKE FORTSETTE SÅ LENGE JEG KAN. ”
HAR DU NOEN SJANSE TIL Å KJØPE ET SUPERCROSS? Ja, jeg gjorde den første Supercross noensinne. Det var i Los Angeles Coliseum i 1972. Det var fantastisk! Det var 30,000 tilskuere på tribunen. Jeg trodde det ville vokse til å bli noe bra i fremtiden. Nå er den veldig stor. Motocross og Supercross er to forskjellige idretter; det er for mye hopping i Supercross. Og det er farlig - veldig farlig - men syklistene er fantastiske ryttere.
HVA ER DEN STØRSTE FORANDRING FRA RACING I DIN TID TIL I DAG? Reisekostnadene, syklene, inngangspenger og alt er bare for mye. I dag ser jeg fastleger på TV med kun 20 ryttere på startporten. Det er dårlig for sporten og ser ikke bra ut. På min tid hadde vi fulle 40-manns porter på hvert løp. Det er ikke godt å se så mange tomme porter.
ER DU PENSJONT? Ja, jeg er en gammel mann. Jeg er 77 nå, og jeg har gjort tiden min. Jeg har vært gift i 47 år, og jeg har to døtre og fire barnebarn, så jeg er lykkelig. Jeg hadde en god karriere, gode venner og god familie, og å være sammen med Yamaha var en veldig spennende tid. Jeg trives med mitt nåværende engasjement i motocrossklubben på Uddevalla, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å forlate det.