BEST OF JODY'S BOX: MOR MIN HAR ALLTID ØNSKET AT JEG SKAL VÆRE LEGE

Min mor kom aldri overens med at sønnen hennes hadde bestemt seg for å bli motorsykkelkjører i stedet for lege. Du kan egentlig ikke klandre henne. Hun leste lærebøker for meg da jeg fortsatt lå i barnesengen min, hjalp meg med leksene mine på barneskolen, hun skaffet seg undervisning ved det universitetet jeg valgte, deltok på hver eksamen inkludert bachelor-, master- og doktorgradsstudier og var sikker på at min ni år på college var godt brukt.

Hun hadde store forhåpninger om at hun skulle kunne si til de andre mødrene mens hun lekte canasta med biddy-patruljen sin: «Har jeg noen gang nevnt at sønnen min er lege? Han vant nettopp Nobelprisen for sin teori om gastrodeterminisme og kulturell utvikling.»

I tankene hennes satt kortspillervennene hennes der i ærefrykt ved bare omtalen av en teori om samfunnsutvikling som hadde store ord i seg. Alt hun visste var at jeg var universitetsprofessor og skrev en banebrytende bok med navnet "Den kosmopolitisk-lokale orienteringen til eldre svarte og hvite." Ok, den ble ikke omgjort til en Hollywood-blockbuster eller en må-lese pageturner, men siden den var basert på avhandlingen min var den rettet mot den lærde mengden, men mamma brydde seg ikke et dugg om min "publiser eller forsvinne" ” skriver, bare at vennene hennes ikke ville vite forskjellen mellom en doktorgrad i gerontologi og en i medisin. Doktor, schmoctor ... så lenge det var "Dr." foran navnet.

En av grunnene til at motocrossere henger sammen med andre motocrossere er at vi forstår hva vi gjør. Vanskelighetene, ofringene, lingoen, kulturelle artefakter og sosialt akseptabel oppførsel er hugget i stein inne i vår subkultur. Vi vet hvem vi er, men enda viktigere vet vi at resten av verden aldri vil forstå hva vi gjør. Det er ikke noe problem for oss. Så lenge vi holder oss innesluttet i vårt sammensveisede samfunn av jevnaldrende, er vi som små prinser. Utenfor gruppen vår er vi bare en gjeng med gutter som har på seg T-skjorter med kryptiske logoer på.

Våre mødre, Gud velsigne dem, tilbrakte mesteparten av sitt voksne liv med å be om at vi skulle vise oss rett – og med det mener de, gi dem noe respektabelt å skryte av i sine gylne år.

I tankene hennes hadde jeg forrådt all innsatsen hun la på meg. Åh, jeg gikk gjennom alle årene jeg ble doktor i bokstaver, fordi det tillot meg å tjene penger på å undervise ved universitetet for å betale for motorsykkelløpet mitt. Men hun var fortvilet over at i stedet for å bli lege, advokat eller indianersjef – ble jeg «sønnen hennes, motorsykkelkjøreren». Jeg kan bare forestille meg hvor tøft det må ha vært for henne da motivet vendte seg mot barna over mahjongbordet.