BEST OF JODY'S BOX: FALLACY OF THINKING THOUR ARE BULLETPROOF

AV JODY WEISEL

Jeg har vært ganske skuddsikker gjennom min motocross-karriere. Jeg kan telle antall store skader jeg har hatt på den ene hånden (selv om den hånden er den jeg kuttet tommelen av i bakhjulet til Jeff Hick). Ingen svette. Legen sydde den på igjen, og jeg savnet bare tre løp. Det nærmeste jeg noen gang kom et brukket bein, var da jeg fikk en pinne fastkjørt i girspaken mens jeg hoppet ned Devil's Drop ved Carlsbad Raceway. Pinnen viste seg ikke å være noe problem, et faktum som jeg skjønte ved å se ned på den da jeg feide til venstre gjennom målstreken. Imidlertid viste det seg å være skikkelig farlig, da jeg løp head-on inn i den bratte bredden som førte banen i neste høyre sving av blekemaskinene. Jeg la en frontklaff over gjerdet og landet på ryggen. Da jeg kom tilbake til gropene, begynte jeg å kaste opp. Nydelige Louella lastet opp alle tingene mine og kjørte meg til sykehuset hvor jeg fikk påvist tre komprimerte ryggvirvler og ble dømt til tre ukers sengeleie. Ingen svette. Jeg kjørte tilbake på uke tre - selv om jeg måtte stoppe to ganger på vei til banen for å legge meg i sengen på lastebilen min til ryggmusklene sluttet å spasme.

Ingen motocross racers historie er selvfølgelig komplett uten kneskade. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg alt om mitt, men jeg vet ikke hvordan jeg gjorde det. Jeg vet hvor og når, men jeg hadde en av de tause leddbåndene der du ikke føler det. Jeg gikk over gropene etter rytternes møte på Perris Raceway i juni 1986, og jeg begynte å halte - litt slapp de 10 første trinnene, og så ble det større jo lenger jeg gikk. Etter hvert hoppet jeg på en fot inn i en plenstol. Det var en gjørmete dag, og et sted under trening må jeg ha satt foten ned og vri kneet. Jeff Spencer, trener fra Team Honda, sendte meg for å se den beste ortodokteren han kjente. Den legen sa: ”Jeg kan operere med det, og det vil gjøre vondt i seks måneder, eller jeg kan la det være i fred, og det vil gjøre vondt i seks måneder. Ditt valg."

"Hvis du ikke bruker det, kan jeg da løpe mens jeg venter i seks måneder?" Jeg spurte. Hvis han sa nei, så hadde jeg tenkt å la ham operere med det.

"Hvis du tåler smerten, kan du kjøre alt du vil," sa han. "Du kan ikke skade det verre, men du kommer tilbake første gang kneet ditt treffer bensintanken." Ingen svette. Jeg kjørte det neste helg – og i seks måneder etter – ved aldri å berøre bakken med venstre fot eller ta tak i bensintanken med kneet. Alle disse årene senere vil jeg fortsatt ikke skyve venstre støvel over bakken i et trangt hjørne. Jeg la den ut, men jeg lot den sveve 6 tommer over bakken.

"Jeg tilbrakte to måneder i å bade ALBUTEROL GJENNOM EN FORBYRKERE FOR MENNE LÆKEREN MENNE SOM JEG KAN IKKE RASE TIL AT JEG KAN BLULE PING-PONG-BALLEN OPP BLÅ RØREN I EN PÅ."

Da jeg skjønte at armen min var brukket og at jeg hadde fått 16 av racingvennene mine til å krasje, la jeg meg ned for å gjøre status over livet mitt. Jeg bestemte meg for fire ting mens jeg så skyene rulle forbi. Først la jeg sykkelen min der den lå i støvet. For det andre ville de 16 gutta komme seg før jeg gjorde det. For det tredje bør jeg reise meg og gå ned bakken før noen ambulansegutta som ikke er i form prøver å klatre opp bakken for å hjelpe meg. For det fjerde ser den skyen ut som Bambi.

Min lengste tid uten sykkel, frem til dette punktet, var i 2015 da jeg fikk lungebetennelse. Det var ikke min feil. Jeg hadde influensa og bestemte meg for å kjempe for å blåse ut influensaen. Det fungerte ikke; i stedet sugde jeg inn lungebetennelsen. En gang i løpet av den andre motoen, jeg husker faktisk ikke når, fant jeg meg selv parkert ved siden av banen med hodet på styret. Jeg huffet, pustet, hacket og hostet. Promotoren løp bort til der jeg var og hjalp meg av banen. Jeg brukte to måneder på å puste albuterol gjennom en forstøver fordi legen min sa at jeg ikke kunne løpe før jeg kunne blåse pingpongballen opp i det blå røret i ett åndedrag.

Så, en uke før verdensmesterskapet i veterinær 2017, fikk jeg endelig beinbruddet som jeg fortjente så mye. Jeg krasjet på toppen av Glen Helens Mount Saint Helen og gjorde backflips nedover bakken, og brakk venstre arm to steder. Jeg fikk den belagt (etter at de massive skrubbsårene grodde) og brukte seks måneder på gips, tannregulering og rehabilitering. Jeg hadde aldri hatt så mye fri før. Sølvkanten var at jeg klarte å få med meg hver episode av Adam 12 som jeg hadde savnet fra 1968 til 1975. Da legen min endelig slapp meg til å ri, stinket jeg. Jeg vet hva du tenker, men det var mulig å stinke mer enn jeg stinket før jeg ble skadet. Den eneste gode tingen var at jeg fikk en sjanse til å be om unnskyldning til de 16 gutta jeg slo ned den dagen – selv om jeg aldri rørte en eneste av dem under mine tilbakevendinger ned bakken de prøvde å komme opp.

Jeg gikk ned bakken alene. Nydelige Louella hjalp meg med å skifte til sivile klær og venninnen min Kim Sunol, som er kirurg, kjørte meg til sykehuset. Bilder av Debbi Tamietti

Så en dag fiklet jeg med vernebrillene mine og dekket tilfeldigvis venstre øye. Jeg skjønte at jeg ikke kunne se ut av høyre øye. Det var en uskarphet. Det viser seg at jeg var juridisk blind. Øyelegen min (morsomt hvordan du samler flere personlige leger jo lenger du kjører) fortalte meg at jeg hadde grå stær i begge øynene og en øyesykdom som heter keratokonus. Jeg trengte kataraktoperasjon, etterfulgt av en YAG-laserkapsulotomi og fremtidige injeksjoner med kryssbindingsterapi i begge øynene. Det verste av alt var at jeg ikke kunne løpe på tre måneder.

Forleden på banen spurte en gammel venn hvordan det gikk med armen min. Jeg sa: “Ingen svette. Jeg bryr meg ikke om armen min. Jeg kan bare takle ett medisinsk problem av gangen. Jeg er opptatt med øynene akkurat nå. ”